Arktiske eventyr 78 grader nord

Underernært på sol her i Norge så reiser jeg ofte til varmere strøk når jeg skal ut på tur, denne gangen gjorde jeg det motsatte og reiste nordover til kulden og isen på Svalbard. Det falt utvilsomt i smak.

Selv om Svalbard er en utypisk destinasjon til meg å være, så betyr ikke det at den ikke har stått høyt opp på bucket-listen lenge. I våres spontanbestilte jeg en tur og tilbragte fire uforglemmelige dager i det arktiske landskapet.

Svalbard er en arktisk øygruppe som ligger isolert til mellom fatlands-Norge og Nordpolen. Øygruppen har hele sju nasjonalparker og tjuetre naturreservater, og det er ingen tvil om at det er naturen du drar hit for å oppleve.

Jeg er ikke noe utpreget sportsmenneske og skiferdighetene mine er ingenting å skrive hjem om, så da vi skulle velge aktiviteter for turen, var definitivt ikke skiekspedisjon et av alternativene, selv om Svalbard er et ypperlig sted for nettopp dette. Fart og adrenalin er mer i min gate, så valget falt tilslutt på snøscooter- og hundesledetur, som krever minimalt med fysisk anstrengelse.

Med høy fart over vidda

Det finnes mange alternativer når det kommer til snøscooter-turer på Svalbard. De mest populære går til Barentsburg, Pyramiden, Isfjord Radio eller Østkysten. Valget falt på sistnevnte, en titimers scootertur til Østkysen av øya.

Jeg hadde hørt lovord om selskapet Arctic adventures, og velger de som turoperatør for utflukten. De operer med små grupper, erfarene guider og nye spreke scootere. En scootertur er kostbare greier, og med mitt reisebudsjett så har jeg ikke råd til at både jeg og reisekompanjongen skal være sjåfører, så vi bestemmer oss for en sjåfør og en passasjer. Siden reisekompanjongen har bursdag så skal han få lov til å være sjåfør og jeg passasjer, jeg er ganske innstilt på å nyte utsikten fra baksetet. Til min glede så er det ikke så nøye hvem som kjører og vi får lov til å bytte på. Dermed får jeg også prøve meg bak spakene, og DET faller i smak! Med den to meter lange baksetesjåføren svaiende bak meg suser vi avgårde over vidder, tundra, morener og isflak.

Først kjører vi innover til Tempelfjorden, for å nyte utsikten, deretter bærer det over morèenene og vidder, før vi tilslutt ankommer kysten med sine isfjell og isbreer. Været er upåklagelig, solen skinner, himmelen er skyfri og vinden fraværende. Temperaturen ligger på hyggelige -8 grader og vi har rett og slett griseflaks med valget av dag.

Svalbard har et usannsynlig pent landskap, ulikt noe annet jeg har sett før. Så dramatisk, men samtidig så fredelig og stille. Jeg som i utgangspunktet ikke er så glad i snø og kulde, finner meg selv i å måpe av beundring for det hvitkledde landskapet. En føler seg ganske liten i et slik natur og du forstår at en må ha respekt for de kreftene som ligger i den.

Arctic adventures er heldigvis veldig profesjonelle og setter sikkerheten først, jeg har inntrykk av at de fleste norske turoperatører på Svalbard er veldig nøye på dette punktet. Jeg må også innrømme at det gikk et lite støkk i meg da jeg et par dager etter hjemreise leste om et russisk scooterfølge som hadde gått gjennom isen på Tempelfjorden, ikke langt fra der vi var. Svalbard er ikke et sted hvor man tar sjanser, det er et sted hvor man utviser forsiktighet og tar sine forhåndsregler. Alle som skal ferdes utenfor Longyearbyen må bære med seg et gevær og det er meldeplikt til sysselmann for ferdsel på store deler av øya.

Etter ca 4 timer på scootersetet så ankommer vi Østkysten. Å befinne seg på Østkysten føles litt som å være ved verdens ende. Den ubebodde, farlige, lunefulle, vakre og ugjestmilde naturen omkranser oss på alle kanter. Her ute kan isbjørnene ligge rundt neste isfjell og man må være på konstant utkikk. Vi ser ikke noen isbjørner på turen vår, men vi ser spor etter en binne og to unger, og en hanbjørn. Ganske spennende å tenke på at de kan lure rundt i nærheten.

Vi raster ved et isberg som ligner en isbjørn og spiser realturmat, som seg hør og bør. Jeg går bak et isfjellet for å tisse, og det kommer skremmende mange rare lyder fra det. Det hele er en kald affære så jeg rekker ikke å sitte der så lenge lure å hva den skumle knakingen er. Jeg forhører meg med guiden om hvor tykk han tror isen er og han antar at den er ca 30-40 cm, som ikke høres veldig mye ut, men heldigvis nok. Stoppet vi har på Østekysten seiler opp som en favoritt over imponerende lunsjomgivelser, sånne opplevelser sitter lenge i minnet.

På turen tilbake fra Østkysten tar vi en annen rute, som er litt mer krevende enn den første. Vi kjører et stykke langs kysten og må brøyte oss gjennom en god del snø, før vi forserte et bratt parti opp til vidda. Det er relativt enkelt å kjøre i de oppkjørte scooterløypene, men når du kommer utenfor disse og terrenget er litt mer ulendt, så blir det fort mer utfordrende. Til tider føles det litt som å pløye et jorde, det rister og humper ut av en annen verden, og rumpa og styringsferdighetene får virkelig kjørt seg. Jeg er veldig glad for at vi valgte å dele på å være sjåfør, for jeg vet helt ærlig ikke om jeg og den vonde skuldra mi ville klart 10 timer som sjåfør.

En scootertur er en fartfylt og morsom opplevelse som jeg virkelig kan anbefale, det gir deg muligheten til å bevege deg over relativt store områder på kort tid. Det som er litt kjipt er at scooteren bråker ganske mye, som virkelig litt forstyrrende i det fredfulle landskapet. Jeg tror jeg kunne flyttet til Svalbard kun for å kjøre scooter i det vakre landskapet, det var en opplevelse som jeg sent vil glemme.

Hundre ulende alaska huskier

Neste dag er vi like heldige med været og de fastboende konstaterer at vindstille, det pleier det sjeldent å være på øya. Vi pakker oss pånytt inn i forede dresser og reiser forventningsfult opp til hundegården og de 100 alaska huskiene som venter på oss der oppe.

Hundegården til Basecamp Explorer er bygd opp som en gammel fangststasjon i Bolterdalen, en mil øst for Longyearbyen. Når vi ankommer er det musestille i leier`n og vi undrer oss over at hundre hunder kan være så stille. Det varer imidlertid ikke lenge, et følge før oss skal til å feste hundene til sleden, og da er festen i gang. Høylytt uling sprer seg blant hundene på et blunk og snart så står samtlige av de hundre alaska huskiene med snuta vendt i været og roper mot himmelen, det er ingen tvil om at de vil ut på tur! Misunnelsen sprer seg i flokken blant de som står igjen utenfor hundehusene sine, de bjeffer om kapp for å bli valgt ut til å løpe foran sleden. Dette skjer visst hver gang man skal plukke ut hunder til turen, det sprer seg en spenning og opphisselse blant hundene og enkelte av dem er litt ufine med hverandre. Alle stirrer forventningsfulle og lengtende på hundesleden i midten av gården. Heldigvis så er alle disse hundene veldig vant til å bli håndtert av ulike folk, så de er veldig vennlige mot mennesker.

Når det er vår tur så får vi beskjed om at vi må hente hundene selv og feste dem til selene. Reisekompanjongen og jeg er heldigvis veldig glad i hunder og tar oppgaven med stor entusiasme. Vi får en liste med navn på de utvalgte og starter prosessen med å hente og feste de. Det er litt mer utfordrende enn antatt. Seler som blir festet feil, misunnelige og sinte nabohunder og noen kraftklumper av noen huskier som helst vil løpe fritt, gjør at vi må holde tunga rett i munn for å få alle på plass. Noen av hundene er så sterke at jeg må bruke all min kraft på å holde de mellom beina mine, mens de glefser til de forbipasserende hundene. Tilslutt er alle på plass og klare for å sette fart ut på snøen.

 

 

Jeg begynner som passasjer og lar meg begeistre av farten og styrken til hundene som jobber som maskiner foran meg. Det rister voldsomt i rumpa, for sleden er ganske tynn. Hver minste lille hump og isklump kjennes godt og kroppen er støl som juling etter all scooterkjøringen dagen før.

Vi farer innover dalen i et behagelig tempo og det slår meg hvor stille og fint en slik opplevelse er. I motsetning til scooterkjøringen så bråker både sleden og hundene minimalt og man får virkelig tid til å nyte naturen og omgivelsene til det fulle.

Vi tar en kjapp rast og bytter sjåfør. Jeg stiller meg opp bak sleden og hiver av bremsen som gjør at hundene står stille. Så fort bremsen er borte gir hundene det de har. De jobber hardt og ser fryktelig lykkelige ut der de i fellesskap jobber seg bortover snøen. Guiden vår, Rakel, konstaterer at hundene elsker dette og at de fungerer absolutt best under kalde forhold. Hundene blir jevnlig tatt med ut på tur og det roteres alltid på hvem som får være med. De ser friske og fornøyde ut og det virker som om de koser seg like mye som det vi gjør der ute i dalen.

 

Der hvor vi møter oppoverbakker må vi gå av sleden og hjelpe hundene med å dytte. Oppmuntrende ord sendes forover til de firbeinte og sammen er vi et bra team. Ingen hekter seg i hverandre og jeg klarer å holde balansen i de verste svingene og bakkene. For å unngå et fall er det viktig å bruke kroppsvekten sin for å balansere sleden på best måte.

Når vi igjen plutselig er tilbake ved hundegården er vi begge hekta på denne nye aktiviteten, for en fantastisk måte å oppleve Svalbards spektakulære natur på! Vi slår oss ned ved bålet og nyter utsikten til tørkede seler (tidligere hundemat) og et par følger som legger ut på langtur med ski og pulk.

Selv om det ofte frister å reise til varmen skal jeg definitivt ta turen til Svalbard igjen. Landskapet og naturopplevelsene jeg fikk på øya var noe helt unikt og som medisin for sjelen. På flyturen hjem satt vi begge to målløse av beundring igjen. Bildene av hvitkledde vidder og daler, massive isbreer og turkise isfjell spilte som en film om og om igjen i hodet. Stedet gir deg følelsen av å være alene i verden, på en positiv måte.

Info:

  • Arctic Adventures er en av de rimeligere turoperatørene på Svalbard. De tilbyr scooterturer til Barentsburg, Tempelfjorden og Østkysten. Varigheten på turene varierer fra 7-10 timer. Pris: 2500,- for sjåfør og 1200,- for passasjer. Hvis man er to anbefales det å dele på å være sjåfør, da får man både testet kjøreferdighetene og nytt utsikten.
  • Basecamp Explorer tilbyr hundeslede-turer, både lengre ekspedisjoner og kortere turer. Vi tok en halvdagstur i Bolterdalen. Pris: 1200,- per pers, inkludert dress og utstyr.
  • Når skal man reise: Mars og april er en veldig fin tid å besøke øya på, da har isbjørnene våknet, middnattsolen har meldt sin ankomst og den verste kulda har gitt seg. Vi besøkte øya helt i slutten av april, da var det mildt, lyst og vakkert. Fra oktober til mars er det mørketid på Svalbard, da er sjansene store for å se nordlys.
  • Komme seg dit: SAS og Norwegian flyr direkte fra Oslo hele året.

10 thoughts

  1. Flotte bilder 🙂 Jeg har vært 3 ganger på Svalbard og kommer nok til å reise dit igjen. Så ut som dere hadde en super opplevelse i vertfall 🙂 Er det fra nå? Mye snø til å være så tidlig på høsten.

    Liker

  2. Svalbard er magisk! Vil gjerne tilbake igjen. Var vel april vi var der også, i 2014, perfekt tid å være der på synes jeg. Men kunne tenkt meg å dra dit midt på sommeren en gang også.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s