Kunst langs Gudbrandsdalen

Gudbrandsdalen er området som setter kulturopplevelser i høysete og som har turt å satse på kunst i distriktet. Det har resultert i noen fantastiske kunstverk, som er vel verdt et stopp. Jeg dro på kunstvandring i området og ble både imponert og inspirert. 

Kun 3 timer fra Oslo, midt mellom hovedstaden og Trondheim, ligger Gudbrandsdalen. Den fredfulle og kulturrike dalen som de siste årene har satset på kunst og kulturopplevelser for lokalbefolkningen og forbipasserende. Et av satsningsområdene er initiativet Vegskille, som tar sikte på å formidle kunst i offentlig rom på tettsteder i Gudbrandsdalen.

Vi møter Eivind Slettemeås, som er kunstformidler og kurator, samt eier av Harpefoss Hotell. Han har viet en hel dag til kunstopplevelser i dalen sammen med oss, og den pensjonerte kunststudenten i meg jubler innvendig.

Det hele begynner på Harpefoss Hotell, hvor vi er innlosjert for et par dager. Eierne  og kunstnerne Anna Gudmundsdottir og Eivind Slettemeås guider oss rundt på området og ønsker oss velkommen inn i galleriet til Anna. Et lyst rom, med duse vegger og en behagelig atmosfære, møter oss i det vi trer inn i den gamle bygningen. Midt i rommet står et av Annas store kunstverk, et abstrakt maleri med en kaotisk og mørk undertone.

– Her har jeg plass til å lage det formatet jeg ønsker på bildene mine, vi trengte stor plass og her på Harpefoss er det nok av plass, forteller Anna oss.

Ekteparet Anna og Eivind flyttet fra en trang leilighet i Berlin med tre barn for ti år siden, til det gamle sveitserhuset på Harpefoss.  Anna og Eivind forteller at de trives godt i Gudbrandsdalen, selv om det er veldig forskjellig fra livet i Berlin.

– Her må vi strekke oss ut av vår vesle krets, vi må omgås folk som er veldig forskjellig fra oss, og det tror jeg er sunt. Her drar man på fest med både odelsjenta, direktøren, vaskekjerringer og kunstnere, man har godt av å møte ulike folk, sier Anna.

Vi beundrer de massive bildene til Anna og sier oss enig i at det kan være lurt å omgåes folk som er forskjellig fra en selv. Det er lett for at man omgir seg med en litt for homogen gruppe mennesker når du bor i storbyen, mens på bygda blir du tvunget til å samhandle med alle. Det er en verdi i det.

Vi tar turen videre over juvet som skjærer seg inn i landskapet, og til skogen på andre siden. Etter en kort gåtur gjennom skogen kommer vi til Strandtjønn ved Klokkarstranda, der det ligger to kunstinstallasjoner laget av arkitektene Ritala/Eggertsson og arkitekturstudenter fra NTNU.

Den åttekantede gangveien som strekker seg halvveis ut i det turkisgrønne vannet, minner om en tropisk oase i sydligere strøk. Det er ikke vanskelig å forstå at dette stedet er blitt en Insta-favoritt hos besøkende. Eivind forteller at kunstverket ble til underveis i prosessen og at det er en kommentar til utbyggingen av den nye E6-en, som var et dramatisk inngrep i naturen. Oktagon er er resultat av å bruke tradisjonelle elementer i nye uttrykk.

– Kunstverket er en del av Vegskille-prosjektet, som blant annet handler om å finne kunstnere som forsterker landskapet, siden kunsten ikke kan slå landskapet, forteller Eivind mens vi sitter å dingler med beina på den smale gangbroen.

Hensikten med å forsterke landskapet med kunsten har arkitektene fått godt til. Kunstverket er både funksjonelt og vakkert, og de naturlige materialene sklir inn i omgivelsene på en elegant måte.

Prestegård, klokkerport og avkappede hoder 

Neste stopp på kunstrunden er Ringebu Stavkirke og Prestegård, som har vært i drift siden kristningen av Norge. Virksomheten på prestegården er drevet av frivillige med lidenskap for stedet. Prestegården har årlig en rekke ulike utstillinger og den solfylte dagen vi besøker plassen titter vi innom sommerens keramikkutstilling.  Den historiske gården er blitt en viktig utstillingsplass for kunsthåndverk og årlig gjester mange spennende kunstnere stedet.

Vi tar også en kjapp titt inn i stavkirken fra 1220, som er en av de største i landet. Kirken ligger idyllisk til i terrenget med fjell på alle kanter. Eksteriøret på kirken er relativt enkelt, men innvendig finner du godt bevarte veggmalerier og den velkjente stavkirkelukten.

Eivind har flere steder på lur og vi kjører videre fra Prestegården mot Høgkleiva. Der parkerer vi bilen og tar beina fatt inn i skogen. Nylig ble det satt opp tre kunstinstallasjoner ute i naturen ved Høgkleiva, og etter en kort rusletur langs Pilegrimsleden i skogen kommer vi fram til det første kunstverket ved navn Hovudet.

Alle de tre kunstverkene av Ånon Versto er knyttet til sagn og kulturhistorie fra området. Hovudet, som er et stort steinhode som ligger å hviler på skogbunnen, gjenspeiler retterstedet som ligger like i nærheten. Videre på stien dukker kustverket Klokkerporten opp, en port med romansk bue og to klokker på hver side. Den spiller på sagnet om Søsterklokkene, som du blant annet kan lese om i Lars Myttings roman med samme navn.

– En av intensjonene med porten er å løfte fram det arkitektoniske ved selve skogen, slik at trestammene rundt oppleves som søyler i et større rom, sier Eivind.

Porten ligger på en sti som ender på en liten høyde, og det er en naturlig passasje å gå gjennom buen på vei til utsiktspunktet. En av oss ringer i klokkene og den klirrende lyden sprer seg gjennom skogen rundt oss.

Etter vi har passert porten kommer vi til en høyde hvor du kan skue utover Gudbrandsdalslågen og dalen rundt. Også her ligger det et kunstverk av kunstneren Ånon Versto, ved navn Falkesteinen. Kunstverket er flatt og forestiller en falk som ser utover landskapet. Du kan stå, sitte eller ligge på den, og det er en fin plass for å samle tankene og ta en pust i bakken.

Kunstverkene til Ånon er en del av prosjektet Tankeplass, som har som mål å styrke Pilegrimsleden som kulturminne. Kunstverkene ligger langs pilegrimsleden, som strekker seg gjennom hele Gudbrandsdalen. For å komme til verkene må du gå deler av leden, og dermed får du også oppleve den vakre naturen underveis. Det jeg likte ekstra godt med kunstverkene er plasseringen i naturen og hvordan de komplementerer omgivelsene. Som regel når jeg ser kunst i offentlig rom er det i storbyene, og det skaper en ekstra dimensjon å oppleve kunst ute i naturen på denne måten.

FLOKK

Dagens siste stopp på kulturrunden er kunstverket Flokk av Gitte Dæhlin, som står på et jorde ved gården Sygard Grytting. Dette kunstverket hadde jeg sett bilder av på forhånd og gledet meg veldig til å besøke. De 21 smale bronsestatuene står på en liten opphøyning på et jorde og ser stødig utover landskapet. Kunstneren Gitte Dæhlin var lenge bosatt i Mexico og har hentet inspirasjon til statuene fra urbefolkningen i Mexico. Noe som reflekteres i det estetiske uttrykket til verket.

Ved første øyekast er det plasseringen, størrelsen og antallet som imponerer med kunstverket, og det er ikke før du tar hver og en statue i betraktning at du ser hvor forskjellige og individuelle de er. De utstråler en stolthet og en stoisk ro, som er følelsesladd og uttrykksfull. Både jeg og reisefølget er enige at det er et verk som beveger, og et verk som fortjener tid til å bli beundret, slik at du får tatt det ordentlig inn over deg.

Etter en hel dag med kunstinntrykk i Gudbrandsdalen sitter jeg igjen med beundring over at kommunene tørr å satse på kunstprosjekter i rurale strøk. Ved å plassere kunstverkene ute i naturen gir de besøkende en mulighet til å oppleve kulturlandskap og kunst i kombinasjon, på steder hvor det vanligvis ikke er kunst. Det gjør kusten tilgjengelig for alle og den vekker følelser og nysgjerrighet hos besøkende. De unike kunstverkene i Gudbrandsdalen gir folk en god grunn til å legge inn et kulturelt stopp på bilturen.

Opplevelsene i Gudbrandsdalen er sponset av Gudbrandsdalsvegen. Jeg står derimot fritt til å skrive hva jeg vil og betraktningene her er basert på mine egne opplevelser.

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.